Homeopati

Clique em Longevid!

Ordet homeopati kommer av de greske ordene «homoios», som betyr lik eller lignende, og «pathos», som betyr sykdom. Dette avspeiler homeopatiens hovedprinsipp - likhetsloven. Likhetsloven postulerer at sykdom kan leges av et stoff, som ved utprøving har kunnet fremkalle symptom som ligner pasientens symptomer.

Historikk

Det homeopatiske prinsipp er beskrevet allerede i gamle indiske, greske, kinesiske og jødiske skrifter. Hippokrates postulerte at «sykdom elimineres gjennom midler som kan fremkalle lignende symptomer». Paracelsus hevdet også at «det samme må helbredes med det samme»: «similia similibus curentur». Paracelsus var skeptisk til den romerske legen Galenos medisinske teorier, blant annet hans hovedprinsipp «contraria contrariis». Contraria-prinsippet dominerer fortsatt dagens skolemedisinske tankegang og innebærer bruk av medisiner som fører til en tilstand som er motsatt av sykdommens hovedsymptomer.

Det var den tyske legen og farmasøyten Samuel Hahnemann som først satte homeopatien i system. Det var under oversettelsen av doktor William Cullens «A treatise on Materia Medica», at han kom på sporet av det homeopatiske prinsipp. Her stod det blant annet at malariamedisinen kinin foruten å kurere malariafeber, også kunne fremkalle malarialignende symptomer. Dette syntes Hahnemann virket underlig og bestemte seg for å teste ut medisinen på seg selv. Til sin forbauselse utviklet han typiske malariasymptomer. Han gjentok forsøket flere ganger og fikk kolleger til å gjøre det samme. Alle utviklet de samme malarialignende symptomene. Dette var begynnelsen på en periode med eksperimentering og videre forskning som varte i seks år før han publiserte sine oppdagelser om likhetsloven.

Selv om homeopatien på 1800-tallet ble avvist av den etablerte medisinen, spredte den seg hurtig til Europa og USA i løpet av de nærmeste årene etter at Hahnemann publiserte likhetsloven. Utbredelsen av homeopati gikk deretter tilbake i løpet av første halvdel av 1900-tallet.

Siden 1960-70 årene har homeopatien igjen fått et kraftig oppsving og benyttes nå av et stort antall leger og terapeuter verden over.

J.C.C. Wang var den første norske homøopat vi kjenner. Han praktiserte i 1860-årene. Den første norske homeopatiforeningen ble stiftet i 1928. Norsk Homeopatisk Pasientforening ble dannet i 1951. I 1965 førte foreningen en rettssak mot Staten, som hevdet at kun leger kunne ordinere homeopatiske medisiner. Saken kom helt til Høyesterett, hvor Staten tapte.

Beskrivelse av behandlingsformen

Likhetsloven er hovedprinsippet i homeopatien og innebærer at et stoff, som i normale eller store doser er i stand til å fremkalle visse symptomer, i små doser kan brukes for å lege en sykdomstilstand med et tilsvarende symptombilde. De som arbeider med homeopati er derfor særlig interessert i utdypende kunnskaper om forskjellige stoffers sykdomsfremkallende egenskaper. Hovedtyngden av denne kunnskapen er kartlagt via systematiske utprøvinger på friske mennesker (i tillegg kommer blant annet beskrevne forgiftningstilfeller og overdosering ved bruk innen folkemedisinen og skolemedisinen. Dette resulterer i et symptombilde (som i homeopatien kalles et legemiddelbilde) som danner basis for senere ordinasjon av stoffet etter likhetsprinsippet. For eksempel kan planten Podophyllum peltatum benyttes ved magesyke, da utprøvingssymptomene blant annet innebærer mage/tarm forstyrrelser i form av plutselig trang til avføring, diaré, kvalme og oppkast. Belladonnaurt (Atropa belladonna) er en viktig homeopatisk medisin ved febertilstander. Utprøving fører til tørrhet i hud og slimhinner, tørste, kraftig rødme, hurtig puls og åndedrett. Alt dette kan være symptom ved feber.

Den homeopatiske medisinen, som i mange tilfeller er hentet fra giftige naturstoffer, og derfor representerer en patogen innflytelse eller impuls, synes i følge utøverne å provosere organismen til å gi en motrespons som virker legende. Motresponsen blir riktig i forhold til sykdommen, da man bruker et stoff som har fremkalt det samme sykdomsbildet som den lidelsen man ønsker å behandle. Dette kan sammenlignes med vaksinasjon og hyposensibilisering innen skolemedisinsk behandling. Også her brukes de samme stoffene (i svekket form) som kan frembringe sykdommen. Disse metodene har i tillegg til dette felles med homeopati at man benytter sterke fortynninger av det opprinnelige stoffet.

Innen homeopatien oppfattes en stor del av symptomene som uttrykk for organismens kamp mot sykdommen. For eksempel er feber en viktig del av kroppens forsvar ved infeksjoner. Homøopater er derfor prinsipielt skeptisk til all behandling som lindrer eller fjerner enkeltsymptom uten å gjøre noe med den underliggende årsaken (pasientens totale livssituasjon og sykdomsbilde bør alltid inkluderes i behandlingsstrategien). Derved kan kroppens egne anstrengelser for å bli frisk motarbeides, og dette kan resultere i en forlengelse av sykdommen. I verste fall risikerer man at sykdommen undertrykkes og at mer alvorlig patologi utvikles.

Homeopatiske medisiner selges via apotek. Man bruker som oftest melkesukkertabletter gjennomtrukket av ulike homeopatiske medisiner. Derfor ser medisinene like ut: Små hvite piller eller tabletter. De fleste homeopatiske medisiner er av botanisk eller mineralsk opprinnelse, med noen få unntak, for eksempel ulike slange- og edderkoppgifter.

Den homeopatiske farmakopeen inneholder over 2 000 stoffer. Av disse benyttes 5-600 hyppig i den daglige praksis. Mange av disse stammer fra Hahnemanns tid, og deres pålitelighet er derfor stadfestet gjennom nesten 200 års erfaring og gjentatte prøvinger.

Siden likhetsloven ble gjenoppdaget for cirka 200 år siden, har det foregått en stadig videreutvikling av den homeopatiske farmakopeen. Nye stoffer prøves ut, og gamle midler bekreftes gjennom nye utprøvinger. I tillegg skjer en kontinuerlig verifisering av preparatene gjennom klinisk erfaring fra hundretusener av homøopater verden over. Den nye erfaringen og kunnskapen samles og systematiseres i Materia Medica (oppslagsbøker som inneholder en oversikt over alle medisinene) og Repertorier (registre hvor symptomene fra alle medisinene er indeksert). I dag gjøres utprøvingene hovedsaklig dobbelt- eller enkeltblindt og placebokontrollert.

Hva terapien brukes for

Homeopati er i følge utøverne en helhetlig behandlingsform. De mener at alle pasientens symptomer må inkluderes i behandlingsstrategien, og målet med behandlingen er ikke kun å fjerne de lokale sykdomssymptomene, men også å styrke pasientens generelle tilstand.

Homeopati er i følge homøopatene en individuell behandlingsform. Pasienter som ifølge skolemedisinske kriterier ville få samme diagnose, kan etter en homeopatisk vurdering ha behov for helt forskjellige medisiner, da det totale symptombildet etter en slik vurdering kan variere mye fra individ til individ. Homøopatene mener at dette omfattende symptombildet ikke kommer i stedet for, men utfyller den skolemedisinske diagnosen, og gjør det mulig for homøopaten å finne en individuelt tilpasset medisin. For eksempel er Bryonia alba (svartgallbær) og Rhus toxicodendron (giftsumak) planter som er hyppig brukt i homeopati ved artritt. Bryonia forordnes hvis pasienten er følsom for varme og har verking og smerte i leddene som forverres av den minste bevegelse. Pasienten føler seg bedre når det er kjølig og leddsmertene bedres av ro og hvile. Rhus toxicodendron vil være indisert når pasienten har det motsatte symptombildet, i det leddsmertene her blir bedre av bevegelse og verre av ro og kuldepåvirkning.

Alle mennesker har en helt spesiell psykisk og fysisk sammensetning (betinget av arv og miljø), som er unik og som skiller det fra alle andre. Innen homeopatien kalles dette for personens konstitusjon. På det fysiske planet utgjøres konstitusjonen av karakteristiske egenskaper i organsystemer og vev som i stor grad bestemmer den enkeltes reaksjonsmønster på alle typer indre og ytre forhold.

Ved å behandle pasientens konstitusjonelle tilbøyeligheter kan uheldige psykiske og fysiske reaksjonsmønstre motvirkes mener homøopatene. På denne måten mener homeopatien at dypere nivåer av sykdommen kan nås og at mulighetene for en varig helbredelse blir større.

I praksis oppsøkes homøopater for nesten alle typer plager. Undersøkelser viser at den største andelen konsultasjoner gjelder infeksjoner i øvre og nedre luftveier, utslett (særlig eksem), allergi, psykiske plager (spesielt depresjon og angst), samt plager i muskel- og skjelettsystemet. I tillegg ses ofte pasienter med hodepine, kvinnelidelser (premenstruelt syndrom og menstruasjonsplager), plager under svangerskap (svangerskapskvalme, svangerskapsdepresjon og bekkenløsning), urinveisplager (spesielt gjentatte infeksjoner i blære) og fordøyelsesplager.

Teoretisk, ifølge likhetsloven og homøopatene, kan alle de tilstander behandles, hvor det finnes en homeopatisk medisin som ved utprøving har produsert et legemiddelbilde som ligner på pasientens symptomer. Da den homeopatiske farmakopeen består av over 2 000 forskjellige stoffer, hver med sitt unike legemiddelbilde, blir spekteret av sykdomstilstander som kan behandles meget bredt.

Prognosen vil være god hvis homøopaten kan finne en medisin som samsvarer godt med pasientens symptomer. I følge utøverne har homeopati minst effekt i de tilfeller hvor det har oppstått omfattende vevsødeleggelse eller slitasje. Derfor er det en fordel å starte behandlingen tidlig i sykdomsforløpet.

Den homeopatiske konsultasjonen er svært omfattende og berører mange områder i pasientens liv. Dette fører ofte til større selverkjennelse og bevisstgjøring omkring de faktorer som har ført til sykdommen. Pasienten føler større ansvar for sin egen situasjon og blir aktivt engasjert i helbredelsesprosessen.

Homeopatisk medisin

Et kontroversielt spørsmål i forbindelse med homeopati, er fremstillingsmetoden og det faktum at stoffene ofte fortynnes langt utover Avogadros tall. Dette vil si at medisinene ofte er så fortynnet at det ikke skal kunne påvises kjemiske bestanddeler (molekyler) fra det råstoffet som fortynnes. Dagens homøopater mener forklaringen på hvordan potenserte medisiner kan virke kan forklares utfra moderne felt- og bioresonansforskning. Det er viktig å understreke at Hahnemann de 13 første årene etter gjenoppdagelsen av likhetsloven benyttet medisinene i materielle doser (ufortynnet). Men mange av stoffene som ble brukt var svært giftige og førte til bivirkninger som Hahnemann ønsket å redusere. Derfor begynte han å eksperimentere med stadig høyere fortynninger. Men etter hvert som medisinene ble nok utvannet, forsvant ikke bare bivirkningene, men også den legende effekten.

Etter mange års prøving og feiling kom Hahnemann, som også var farmasøyt, fram til en to-trinns fremstillingsmetode som førte til at medisinenes skadelige virkninger ble fjernet, samtidig som deres legende effekt ble bevart.

Ved denne to-trinnsmetoden fortynnes modertinkturen (den medisinske substansen oppløst i alkohol) etter en av to anvendte serier ved å blande 1/10 (D-serien) eller 1/100 (C-serien) av løsningen med henholdsvis 9 eller 99 deler løsningsmedium (oftest alkohol eller vann). Deretter ristes løsningen kraftig (ikke etter noe bestemt ritual eller lignende, slik det fremstilles av enkelte kritikere). Dette utgjør første fortynningsresultat og kalles en D1- eller C1-potens, avhengig av hvilket fortynningsforhold (1/10 eller 1/100) som benyttes. Denne to-trinnssekvensen gjentas inntil man har den ønskede fortynningsgraden. For eksempel oppnås en D200-potens ved å fortynne modertinkturen etter D-serien 200 ganger. Avogadros tall overskrides ved en D24-potens. Erfaring overbeviste Hahnemann om at medisinene ved denne metoden ikke bare mistet sine giftige egenskaper, men faktisk ble mer potente når det gjaldt deres evne til å stimulere kroppens legende krefter. Derfor kalles den homeopatiske fremstillingsprosessen for potensering.